før jeg tar turen ut i sola og tar meg en runde på min innlånte fjording sammen med gutta på sin lånte ponni, skal dere få høre ei artig historie. jeg hopper på hos kvamverne i hafjell(liker å si det, høres finere ut enn øyer). turen gikk så videre oppover fjellet til torpa. vel fremme på stadion, og ut av bilen kunne vi kjenne den tynne lufta. denne tynne lufta må da gjøre noe med folk tenkte jeg, og jammen fikk jeg rett. stemningen var forholdsvis god under oppvarminga og kampen kunne starte som planlagt. selv plasserte vår eminente trener og kaptein meg på benken fra start av. dette ga meg en fin mulighet til å ta ansvar som lagleder da vi ikke var mer enn to på benken.

husker ikke helt hvor lenge vi hadde spilt, men plutselig sto det en null til oss kvamverer. fortjent må jeg si. noen minutter senere får vi en stygg takling fra en torpaspiller, gult kort. men han har ikke tenkt å gi seg med det nei, så han kaller dommern både det ene og det andre, rødt kort. noe som også fører til at trenerer velger å forlate benken sin, og hvor det ble av han er det ingen som vet fortsatt. vi på benken syntes det var helt greit, og hvor han har lært alle de stygge orda han brukte om oss på benken vet ikke jeg. men blir jeg så sint en gang skal jeg nok bruke et par av dem. torpa blir da 10 mann(vel, det med menn kan diskuteres).

vi har et greit overtak på kampen da en torpaspiller i slutten av første går inn i en hodeløs takling på vår høyreback. resultat, brudd i begge bena i leggen. forferdelig, og nå starter virkelig kaoset både på og utenfor banen. enkelte i torpa utgir seg også for å være hjelpepleiere, skeptisk. utvisning to kommer som en følge av dette. god bedring “hands”, dette hadde du ikke fortjent. uansett, vi får båret han ut av banen og kampen fortsetter. nei vent litt, må nevne at dommern var helt fantastisk oppi alt dette. pause.det blir en lang pause da sykebilen må parkere inntil banen.

i pausen ordnet jeg litt praktisk i forhold til benbruddet til “hands” så vet ikke sikkert hva vi ble enige om i pausen. vi er nå to mann mer. 2 minutter ut i andre omgang utligner torpa på et kjempeskudd. katastrofe, og stemningen på tribunen er elektrisk. vi får det liksom ikke til med 2 mann mer. frustrasjonen brer seg både på banen og ikke minst utenfor banen. eneste utenfor banen var forøvrig bare meg, og jeg er ikke akkurat kjent for å være tålmodig. men til slutt får jeg sjansen, 25 minutter før slutt. det koker på tribunen, kommentarer hagler, usympatiske meldinger hagler over oss. hmm, aritg tenker vi, som å spille på hjemmebane. tror det var dette som skulle til. 5 minutter før slutt, en lissepasning fra undertegnede som åpner hele torpaforsvaret så islendingen bare kan tuppe den videre til captain fantastic. 2-1. etter dette triller vi elegant ball i hatt med torpa og kampen ebber ut. gleden er stor hos oss, noe motsatt hos hjemmelagets publikum. herlig, som å spille fotball i gamle dager. takk til torpa fotball og publikum. dette er hva som skaper entusiasme og interesse. glede og ergelse elsker vi i kvam uansett. vi hadde forøvrig med oss noen publikummere vi også. selv om de ikke var så mange, så hører du dem (med litt hjelp fra en flaske og litt gass med en slags tute på).

til slutt en siste tanke til “hands”, vi sa vi skulle vinne for deg og det gjorde vi, fantastisk. en stor takk også til torpa fotball og deres publikummere, det er dette som er moro syns vi kvamverer, velkommen til kvam skal dere være.